Det Danske Fredsakademi

Om å bygge en fredskultur

Af Eva Nordland

I 1997 undertegnet Nobel's fredsprisvinnere en appell om oppdragelse til ikke-vold og foreslo at FN's Generalforsamling skulle erklære første tiår av det kommende årtusen, 2000 - 2010, for et tiår for en fredskultur". Det første år i tiåret skulle erklæres for Året for oppdragelse til ikke-vold. Slik skulle oppdragelse til ikke-vold og fredskultur gjennom tiåret bli en oppgave for alle land og på alle nivå av samfunnet. FNs Generalforsamling vedtok så høsten 1998 å sende appellen til statslederne i alle FN-landene med en oppfordring til det internasjonale samfunn å la skole og oppdragelse få en særlig rolle i innsats for en fredelig global utvikling.

I dag ser det ut som innsats for fred og innsats mot vold er på vikende grunn. Gapet mellom fattig og rik øker for hvert tiår. Et økende antall familier verden over opplever et liv preget av urett, savn og lidelser. Av sine 40.000 år har menneskene gjennom de siste hundreår tatt i bruk enorme maskiner og kolossale mengder kjemikalier som bryter ned skog og fjell, fjerner jordsmonn, tvinger millioner på flukt. Noen av oss forbruker stadig mer ressurser; andre, et økende antall, lever i nød.18 millioner barn dør årlig av sult; 400 milliardærer har like mye å rute med som en tredel av jordens befolkning. Den fattige tredjedel på kloden, to-tre milliarder mennesker, ser at “bare de andre” har framgang.

Fredsprisvinnernes appell gir oss impuls til ettertanke og handling. Ved starten av et ti-år for en fredskultur er den fremste oppgaven å legge til rette for samarbeid for å styrke likeverd menneskene imellom.

Til alle tider har det vært den eldre generasjon som skulle overføre sin kulturarv til den yngre, gradvis skal de yngre overta og videreføre. Pedagogikk i en slik sammenheng er å finne frem til viktige verdier, vesentlig kunnskap og gode arbeidsmetoder som kan sette de unge i stand til å overta og videreføre kulturarven. Når vi i dag ser de mange tragiske utslag av vår kultur, er det viktig å huske at problemene ikke skyldes mangel på skole. De som har ledet an i å utvikle vår tids kultur, levestandard og økonomi, er folk med høye grader i den etablerte utdanning. Men en utdanning med vekt på begreper og teori ble ikke en barriere mot barbari.

Vi må konstatere at noe er galt med en skole som legger vekt på:

1. effektivitet i stedet for verdier
2. begreper i stedet for menneskelighet
3. det abstrakte i stedet for erfaring
4. spesialområder i stedet for sammenheng
5. konkurranse og plass på en rangstige i stedet for selvaktelse og solidaritet.

Vi har i den vestlige verden vært stolt av våre skoletradisjoner; utdanningssystemet har lagt grunnlag for ufattelige fremskritt innen naturvitenskap og teknologi og gitt muligheter på det materielle området som ingen kunne forestille seg for 100 år siden. I dag ser vi resultater langt bortenfor det vi vil kalle fremskritt. Personer blir prisbelønnet for sinnrike svar på abstrakte spørsmål, uten å ha evne til å stille spørsmål som angår menneskers velferd. Vi ser at hensyn til effektivitet settes foran hensyn til fred og fremtid. Derfor er det nødvendig å bygge opp en ny pedagogikk som kan lede oss i retning av en fredskultur.

Dannelsen til menneske må ha som mål at den som er elev, lærer å bidra til trivsel på planeten. I dag ser vi klarere enn før at fred og fremtid avhenger av at de unge lærer å bli deltakere i en fredskultur.

Skritt mot en fredskultur

Hvordan lærer vi fredskultur og ikke-vold? Observasjoner som er lagt frem av en samlet forskergenerasjon de siste 25 år er entydige: Menneskene må gjennomføre en snuoperasjon i levemåte for å redde planeten som boplass. Vår generasjon, barn og voksne sammen, må lære å ta ansvar for vår felles bolig, skaffe seg kunnskap og sammen delta i innsats for fremtiden:

Lærestedet organiseres med sikte på en fredskultur. Lærestedet, hjem/ skole/ nabolag kan bli arbeidsfelt for en bærekraftig utvikling, teori og praksis i samarbeid om felles tiltak. Enhver deltar i en "trapp med mange avsatser", praksis med å vise omsorg, gjøre tjenester, beskytte det som lever. Unge og voksne lærer sammen å bli deltakere i innsats for en bedre verden.

Rammen gir stoffet mening. Å proklamere lærestedet som del av en økoregion er å gjøre budskapet levende. Lærere og elever sammen studerer trafikk, tilførsel av vann, omsorg for skog og mark, plante- og dyreliv - og hverandre. Læreprogrammet kombinerer teori og praksis. Generasjonene får noe til - sammen: fjerner sløsing, minsker bruk av giftige stoffer, styrker trivsel i fellesskapet. Når elevene gjør noe selv, styrkes selvaktelsen. Hos oss, på “vårt sted”, er vi med på å skape en fredskultur. Ikke noen elev er ferdig med sin skolegang uten i praksis å ha deltatt for å forbedre ut fra felles verdier og solid kunnskap. Innsatsen begynner allerede i barnehagen når 4-5-åringer begynner å fryde seg over å være miljødetektiver. Miljøet ser til at enhver er deltaker med egne bidrag og slik kan bygge opp læreglede og omsorg ved egen innsats, fra småbarnsalderen av.

Som mormor opplevde jeg en slik femårig miljødetektiv: Mormor skriver i kladdeboken sin; femåringen kommenterer: “Så fint mormor at du bruker resirkulert papir!” Mormor: “Gjør jeg det?” Femåringen: “Ja, det er jo miljømerke på papiret!” Mormor: “Hvor ser du det?” Femåringen: “Der på baksiden”; viser mormor. Mormor: “Hvordan vet du slikt”? Femåringen: “Man er da miljødetektiv!”

Veien er målet

Viktig ved all læring er vurdering; det en er aktiv med, blir del av en selv. Læreren gir eleven hjelp til å se at en er på vei, “får til noe” og kan gå videre. Vurdering, “verdsetting”, tar utgangspunkt i at ferdighet og kunnskap brukes til noe som har verdi. Eleven opplever å være i gang, være på vei til “å bli kompetent”. Læremiljøet sørger for at det en får til, blir dokumentert, en får “attest”! Det er noen som ser en og gleder seg over fremgang i det som er viktig. Elevene kan så samle slik “dokumentasjon” i en egen mappe. Så får alle sine “bevis på læring”, uten konkurranse og uten rangering, i en type læreprosess som tidligere i Europa gjennom mange århundre ble kalt mesterlæring.

Slik får elevene i innføring i en fredskultur

1. opplever en vurdering som gir veiledning og støtte i det å delta i en fredskultur.
2. får praktisk trening i sosiale ferdigheter, viser omsorg, gjør hverandre tjenester;
3. trenes i å sette i gang tiltak som har sosial verdi;
4. tar egne erfaringer i bruk og anvender teori til å utdype egne tema;
5. deltar i samarbeidstiltak og konfliktløsning;
6. får støtte til å ta initiativ og utvikler derved selvaktelse.

Top